Hva skjer!? Etter en trå høst, vinter og vår 2015/16, rusler en døsig binne (damebjørn), inn på et nytt legekontor. Etter flere besøk, bråvåkner jeg med et brøl, og slår om meg med hissige og kvasse klør. Hode mitt er festet til kroppen som med ett fungerer igjen, så da kan jeg jo slutte å gå rundt med hodet i ett handlenett, å være konstant trett.
Energien spretter frem, som vårens blomster, noen har vippet opp en bryterne i sikringsskapet som gir overskudd og treningslyst, ja til og med lysten til å gå en topptur (fjelltur) melder seg. Jeg holder igjen, vet jo at det er lett å ta litt av, her må det planlegges, jeg må skynde seg langsomt. Valget faller på en 2 timers utfordrende topptur, med god grusvei heilt opp.
Denne bjørnen (ja, det er fremdeles meg) har dårlig erfaring med ustabil muskelstyrke og svingende dagsform, da kan musklene lett slå krøll på seg og lokke med seg alle musklene på en durabelig syrefest og lar meg sitte igjen med medaljens bakside som ikke kan brukes til noen ting.
30 mai er dagen og jeg skal til Bjerkreimsenderen, med gode klær og staver bærer det i vei, opplevelsen blir som forventet, det var lenger enn langt, brattere enn bratt og striere enn stritt: Ja jeg lurte flere ganger på om det virkelig fantes en topp med antenne på. Gleden var stor da den endelig dukke opp, selv om det var et godt stykke igjen. Turen tok ca. femti minutter, jeg presset frem et smil i det hovne ansiktet som nå var rødt som en nykokt hommer, jeg fomlet i sekken etter mobilen, dette måtte jo dokumenteres, med en selfi (selvportretts foto, eller noe i den duren).
Etter en pause med vann og medbrakt niste, tar jeg fatt på turen ned bakkene, ikledd et stort smil. Tre timer etter hjemkomst, dusj og hvile kom straffen, hoftekulene hadde på et finurlig vis greid å løsrive seg fra kjøttet, de levde sitt eget liv, ja det var ihvertfall slik det kjentes ut. Kreative forklaring, kan gi dramatiske bilder. Jeg gikk rundt i huset, og så ut som jeg hadde buksa full i drit i flere dager, fyttigrisen! så vondt. Kroppen var proppfull av gangsperr (støle muskler) og jeg angret på dette turprosjektet, det gikk nesten en uke før jeg var tilbake til normalen og kunne sysle litt i hagen når solen tittet frem.
Tiltakslysten strømmer på å ferien nærmer seg, jeg gleder meg til selve reise, det må jo være første gang på mange år. En lang biltur til Italia, med Camping-opphold og spesielle oppgaver i et bryllup, går som en lek, mye god mat, hvile og sosialt samvær med venne var topp. Joggeskoene og treningstøyet hadde det ikke så bra, ensomme og forlatte i et overopphetet bagasjerom.
Ordet Siesta (en hvil i skyggen) ga mening da hetebølgen slo over oss. Vi fungerer dårlig uten kjøling ja.... svette og varme søker vi stranden på jakt etter luft og skygge under parasollen, vel viten om at det blir mer enn hett i topplokket om en driter i Siesta'en, noe som kan resultere i at tankene smelter sammen og blir til en skvulpende sint og frustrert innsjø.
Etter flere uker på ferie med feberfølelse på grunn av varmen er det godt å vende nesen hjemover. Den kjølig og friske luften blir satt pris på, jeg nyter regnfulle dager, og kler meg etter været med glede, selv når gradestokkens kvikksølv kryper innover og nedover.
En fin høstdag sniker turklærne seg på, det er sesongavslutning på Bryne stadion, nå snakkes det fotball ja. Guttaboys i heimen, dro på kamp, som forøvrig endte med seier og nedrykk til andre divisjon, mens jeg nøt go'været på topptur, som gikk lekende lett på førtifire minutter. Et godt bad i etterkant, løste opp stive muskler, og TV stolen ble inntatt. En fantastisk helg tenkte jeg, og kjente litt etter om hoftekulene fremdeles var på plass.... :-D Ikke antydning til gangsperr (støle muskler) etter denne turen var jo godt nytt, kun en kranglete nakke som er av og på i takt med trykkendringer i været, og som aldri kan bestemme seg for hva som er passelig aktivitetsnivå ut i fra dagsformen.
Selvskryt er viktig og bra, spesielt når noen hører på! Guttaboys (familiens menn/gutter ja) ble nysgjerrig på denne toppturen og lokket meg med, Søndagen etter. Vi voksne gikk sammen, mens den spreke ungdommen løp opp, på imponerende tyve minutter. Vi gikk på førtiseks minutter og mannen var tydelig imponert over utfordringene underveis, i de endeløse motbakkene.
I løpet av de neste månedene, ble det en håndfull turer på meg og stavene, en håndfull er sånn sirka fem turer, har jeg ikke dagen blir det kanskje bare en halvtimes tur før jeg snur. Jeg bruker turstavene, det gir bedre holdning i de bratte bakkene og skrumper inn de berømte bingovingene, eller grevinnehenget om du vil, ja om du nå ikke fatter bæret er du muligens litt for ung, her snakkes det om litt slappe underarmer, som lett kan blafrer i vinden.
I det ene øyeblikket nynner jeg muntert, det andre så freser jeg lurer på hvorfor i alle dager jeg har begitt meg ut på dette frivillig. Vær og vind er også med på turen for hær finnes ingen trær, bare litt lyng og noen steiner å gjemme seg bak, temperaturen justeres med egen insats, fart, lufting og kanskje mer klær fra sekken.
Tur med selskap, er kjekt, jeg snakker ikke om fest, eller mange mennesker, jeg snakker om ei binne til Ja, to damebjørner på topptur. Vi fant fort ut at det var alt for slitsomt å snakke, ja til og med umulig å holde samme tempo, så vi gjorde avtale om å styre tempoet selv og møtes på toppen. Der stod hun å nøt utsikten, hun hadde ventet flere minutter i den litt sure vinden før jeg kom marsjerende med mine staver og 2 gram lettere bingovinger. Nedturen var bedagelig med godt drøs om lenger enn langt og striere enn stridt, ja vi hadde til og med boblende glede i form av svingende armer og slike glade jentehopp, enn-to, enn- to, enn-to der i grusen så allerede klamret seg til veien for å unngå å trille utfor og ned i den store lyngheia.
Det å ta en utfordring, gir en god følelse av mestring.
Det å legge lista litt høyere enn en bør, gir utvikling.
Jo da jeg betaler dyrt, i dag koster det meg en halv nakke og tre slakke dager, men håpet er, at jeg skal slippe billigere unna etter hvert. Hvem vet!?, Kanskje prisen neste år halveres og bonusen dobbles!
En toppturs tretthet er god, den er ikke i nærheten av ME-tåkens påtrengende lokk, som suger seg fast som en altfor trang badehette. En toppturs tretthet, gir bedre hvile og søvn.
Badekaret er min beste venn, med og uten badehette! Det tar varmt i mot meg, og gir en sliten kropp en pause hvor musklene får ro og kan tøyes forsiktig. En omstart av systemet etterfulgt av en lengre hvil, er fremdeles min beste oppskrift, når ME-tåken har sneket seg innpå og klamrer seg fast.
Ukuelig optimist, det er det jeg er, selv om det butter i mot, gir jeg ikke opp. En nedtur blir ofte etterfulgt av opp, og opp, litt etter litt. Ting tar tid, og små vellykkede oppdrag er min leve regel.
Jeg takker for at denne bjørnen fikk våkne, brøle, kvesse klør og ha mot til å legge lista høyere enn høyt, og for å få kjenne seg levende sterk. Jeg takker også for at jeg tok meg tid til å beskrive min opplevelse, som i fremtiden kan inspirere meg selv og andre i den stor puslespillsgåten ME.
Oppskriften er en oppsving i B12 verdien, som var lav (rett over hundre), etter flere sprøyter, ukene før avreise til Italia og en sprøyte etter ferien, har det nå gått tre måneder. Den nye målingen viser rett over tre hundre som skal være innenfor normalverdien. Jeg har hørt at å holde et høyere nivå på dette vitaminet kan være gunstig for oss med ME, så derfor velger jeg og takke ja til en runde til med påfyll.
Kan det være så enkelt at et høyere B12 nivå er årsaken til en oppvåkning i kroppens indre system, det at kroppen føltes hel og at hodet faktisk også fungerte mye bedre var litt skremmende, Skremmende? JA!!....Plutselig kjenner en hvor lite frisk en har vært i årevis, det kan være tøft å ta innover seg. Jeg sitter her mange ganger i uka med moderat ME og visner hen med hyppige besøk av Me-tåkens stramme tak.
Så da venter jeg her! Fyller opp tanken og venter på nye energi som vil spre glede og hjelpe meg til å bidra mer i hjemmet, ta opp igjen kontakten med venner som i årevis har blitt forsømt.
Bevegelse er roten til alt godt og utnyttes til fulle på gode dager. Jeg lytter til kroppen min, den har noe å si, neste gang lysten på en ektrem-tur kommer, ja da er jeg klar!
Takk for denne gang.
NB! Melding til meg selv.
Dette innlegget har kostet deg dyrt. Prisen er en kald kropp, sliten nakke og verkende skulderblader, i to halve dager har du herjet med denne teksten, med altfor lange skrive økter, du pirker, snur og skriver på ny og produserer trykkleifer uten stavekontroll. Det er godt nok! Husk Bente, du er jo bare en dialektordbokforfatter. t :-D Husk å kos deg, etter en velfortjent hvil.
