Den usynlige planen.
Så var jeg her igjen…
Våren setter fart på meg. Året er 2026, og i lang tid har jeg hatt en usynlig
plan som i disse dager har blitt mer og mer tydelig for meg.
Dette er en plan som ofte går i vasken — bokstavelig talt. Jeg vrir filla og vasker ett rom til, eller roter meg inn i et ryddeprosjekt på jakt etter det perfekte systemet.
Litt orden og system fjerner tankestøyen.
Jeg burde … nå må jeg … Et ryddig hjem
gir meg mer frihet til å velge.
Her er den usynlige planen — og noen tanker rundt den.
Dagen i dag: God morgen 07.15 – kaffetid. Sanke lys
og luft på formiddagen, ja gå en liten tur på ca. 15 minutter. Utføre
lystbetonte gjøremål i huset. Snakke med venner og familie. Hobbytid -
maling, podcast, foto. Faste måltider (10.30, 13.30, 16.30). Middag / sosialt
med familien. Serie / TV tid.
Fast leggetid (22.15).
Denne uken: Foto eller maletreff. Besøke noen. Matvarehandel. Quigong (1-2 ganger). Kondisjonsprosjekt på gå-mølle (1-2 ganger).
Denne helgen: Avslapping. Sosiale middager. Gå turer. Besøke familie eller få besøk. Prosjekter ute/inne, Bobiltur etc.
Denne måneden: Fysioterapi. Fotoklubb. Forening. Dagtids tur/besøk etc.
Den gylne middelvei er blitt selve livet. Etter mange år hjemme, kjenner jeg den gode hverdagens rytme ganske godt. I et rolig tempo brer den usynlige planen seg utover dagen i dag… Måltider, sosiale samtaler i telefon eller i sammenkomster, kreative påfunn, tilfeldige huslige aktiviteter, og små hobbyprosjekter er normalen, akkurat nok til at dagen kjennes god, og at kroppen min slipper å protestere i etterkant.
Jeg elsker å være kreativ, både i prosjekter og samtaler. Hobbyene gir meg påfyll av energi, samtidig som tankene får litt fri, det er deilig å slippe å vurdere, måle og balansere.
De beste dagene har variasjon. Kunsten er å gjøre ting sakte og ikke overdrive, det er vanskelig det! Jeg glemmer lett tiden når jeg holder på og svir av for mye energi allerede før lunsh, derfor har kjøkken-klokka blitt min venn, den teller ned tiden for meg og hjelper meg å stoppe i tide.
Jeg har oppdaget den sakte treningsformen, Qi gong som gir meg energi og ro, og går korte turer for å sanke lys, luft og mer energi.
Motivasjon er nøkkelen til å lykkes, derfor sår jeg ofte små
tanke-frø som av og til blir til arbeidslyst…
Det hadde vært godt med et rent bad …
Ja, kanskje i morgen.
Korte vellykkede oppgaver utføres litt tilfeldig, alt etter dagsform, energi og lyst. Jeg vet jo at det bare tar tre minutter å tømme oppvaskmaskinen, den minste og enkleste oppgaven i huset. Tørketrommelen piper og vil låne meg i ti minutter for å brette håndklær, sokker og undertøy. Støvsugeren kremter i skapet og forteller sin hemmelighet, gulvene blir frie for hybelkaniner og smuler på et kvarter, og klare for en liten vask neste dag. Støvfilla kan også svinges med litt musikk eller en TV serie i bakgrunnen, det er egentlig fort gjort, jeg må bare komme på det, ja la den usynlige planen og tanke-frøene få spire og gro.
Dette var litt tanker og motivasjon rundt den usynlige planen og en påminnelse på at alt teller i energiregnskapet mitt. Nå er våren her, og jeg har et ønske om å komme i bedre form, ja rett og slett få meg litt bedre kondisjon. Kan noe så enkelt som en gå-mølle hjelpe meg? Bare tanken på å kunne ta et steg til siden og være hjemme når jeg blir sliten, gir meg ro.
En langsiktig plan tar nå form… Et lite treningsprosjekt skal innføres, kan dette gå bra? Det er jo umulig å vite hvor mye kroppen tåler til enhver tid. Jeg er egentlig redd for den umenneskelige trettheten, som ikke lar seg hvile bort, den som angriper meg når jeg minst aner det, og da havner jeg i sofakroken under teppet med glassaktige øyne.
«Hvordan skal jeg få det til»? Spørsmålet henger i luften, jeg ser på sønnen min, som er rå til å trene og følge sine planer, svaret kommer kontant: -Mor du må ha et mål å jobbe mot, et fjell som skal bestiges eller noe sånt, sett av en dato, bestem deg og gjennomfør.
26 September 2026 skal jeg gå opp til Moi-senderen. Dette er en strabasiøs tur, og kanskje jeg denne gangen når målet, med bedre kondisjon og et høyere energilager, og kan unngå den totale utmattelsen i sofakroken.
Jeg ønsker meg selv lykke til.
Det kan fort gå godt!










